I det siste har jeg registreret mange synspunkter på det å redigere bilder. Noen mener at et bilde helst ikke skal redigeres. «Det skal se naturlig ut.» «Det skal se ut sånn som jeg så det da jeg tok bildet.» «For meg er et foto det øyet ser og linsen fanger (…) Jeg fotograferer mest i naturen og den skal være «ekte»».

Disse påstandene får meg til å fundere over hva redigering og bildebehandling egentlig er, og hva er et ubehandlet bilde.

Jeg vil komme med en motpåstand: «Et fotografi er et resultat av tekniske og kreative prosesser som samlet kommer til uttrykk i et ferdig bilde.» Mer om det senere.

Skal jeg dra det langt kan jeg påstå at alle bilder er behandlet på en eller annen måte, bevisst eller ubevisst fra fotografen sin side. Alt som skjer etter at fotografen har bestemt seg for å ta et bilde kan sies å være en del av redigeringen. La oss starte med å sammenligne det øyet ser med det et kamera registrerer. Uten å bli for teknisk kan jeg trygt si at øyet ser et mye større kontrastområde enn et kamera. Så hvis du ser på noe som har stor forskjell mellom de lyseste og de mørkeste områdene kan du se detaljer begge steder, mens i det bildet du tar av det samme vil de mørkeste områdene være helt svarte og de lyseste helt hvite. Allerede her faller påstandene sammen, fordi bildet ikke ser sånn ut som det du så. skal du komme nærmest mulig det du så må du blande flere eksponeringer, enten med HDR-teknikk eller manuelt med lagmasker i et bildebehandlingsprogram. Da kommer du nærmere det du så, men du har brukt kraftig redigering.

Så kommer vi til begrepene blender og lukker. Disse finnes både i kameraet og i øyet. Det er bare det at vi ikke kan styre øyets blender og lukker. Blenderen (pupillen) åpner og lukker seg automatisk, og lukkertiden er hvor lang tid hjernen bruker på å registerere et synsinntrykk. I et kamera kan man (ofte) bestemme selv hvilken kombinasjon av blender og lukker man skal bruke og dermed oppnå forskjellige resultater. En stor blenderåpning gir liten dybdeskarphet, og en liten blenderåpning kan gi et bilde som er skarpt hele veien igjennom. Bruker du noe av dette så har du også gått bort fra «det øyet ser». Det samme hvis du bruker en lang lukkertid som gir mye bevegelsesuskarphet eller en veldig kort lukkertid som fryser selv den raskeste bevegelse.

Lyset som slipper inn gjennom objektivet registreres i et digitalt kamera på en bildesensor, og i et analogt kamera på en film. Man kan si at det som registreres der er det som kameraet «ser». Hvis vi ser bort fra den redigeringen som skjer når man velger blender og lukker kan vi si at det som registreres på sensoren eller filmen er det ubehandlede bildet. Ihvertfall er det det nærmeste vi kommer. Problemet er bare at dette «bildet» ikke er synlig. Her starter redigeringen.

Bokmålsordboka sier dette om oppslagsordet «redigere»:

Oppslagsord	Ordbokartikkel
redigere	redigere v2 (gj fr fra lat ‘sette i en viss tilstand’) 1 avfatte, formulere alle artiklene er redigert av NN 2 tilrettelegge stoff til en avis, et samleverk e l

Nøkkelen her er formuleringen «sette i en viss tilstand». I vårt tilfelle blir det å sette det ferdige bildet i den tilstand som fotografen velger, altså å få fram det uttrykket man vil ha, enten man nå redigerer mye eller lite. Film skal framkalles og om det er negativ film må man lage papirkopier. Det er mange måter å gjøre dette på og hvilken måte man velger påvirker resultatet. Omvender (lysbildefilm) eller negativ, farger eller svarthvitt, Kodak, Fuji eller Agfa, dagslys- eller kunstlysfilm, ISO-verdi, alt gir forskjellig resultat. Likedan i vår digitale tidsalder: Man må velge om man skal ta bilder i RAW eller JPEG. Bruker man RAW må man gjennom en ekstra prosess før man får fram et ferdig JPEG-bilde. Tar man bilder direkte i JPEG slipper man dette fordi det gjøres automatisk i kameraet. Det betyr at den redigeringen som noen gjør i RAW-programmet vil andre overlate til ingeniørene som har konstruert kameraet. Og de som leverer en filmrull i fotobutikken og får tilbake en bunke papirbilder en time senere har overlatt redigeringen til en helautomatisk maskin på bakrommet. Det ferdige bildet er uansett redigert.

Henger du med fortsatt? Så langt har vi sett på hvorfor jeg mener det er meningsløst å kalle et bilde uredigert. Veien fra lyset som fanges av linsen til ferdig bilde påvirkes av en mengde valg som fotografen gjør enten bevisst eller ubevisst for å få fram et bestemt resultat. Dette er også en del av redigeringsprosessen, men en del vi vanligvis ikke tenker på som en del av den. De som mener at et bilde skal forbli uredigert stopper her, og henger det bildet vi nå har opp på veggen. Eh, stopp en halv. Da må vi først ha en stor papirkopi, som innebærer nye valg (mer redigering). Matt eller blankt papir, kanskje lerret eller annet materiale? Også dette er valg som påvirker sluttresultatet, og som ikke har noe med hva kameraet «så».

La oss så gå et skritt videre og se på det vi vanligvis forbinder med redigering. Skal det være «lov» eller ikke. Er det noe som har kommet med datamaskiner og digitale bilder eller har fotografer alltid drevet med dette?

Ta en titt på fotohistorien. Til alle tider har fotografer endret på bilder. Innhold har blitt retusjert bort, bilder har blitt kombinert gjennom dobbelteksponeringer og gjennom klipp og lim. Deler av bildet har blitt mørknet og lysnet for å framheve hovedmotivet. I prosessen med å lage et print av et negativ kan deler av bildet gis mer eksponering hvis det skal bli mørkere eller mindre hvis det skal bli lysere. Det har også vært brukt mange forskjellige print-teknikker som alle gir forskjellige resultater. I boken «Pictorial Effect in Photography» skriver den engelske fotografen Henry Peach Robinson så tidlig som i 1869:

Any dodge, trick and conjuration of any kind is open to the photographer’s use… A great deal can be done and very beautiful pictures made, by a mixture of the real and the artificial in a picture.

Robinson var mest kjent for fotomontasjer hvor flere negativer ble kombinert til ett print. Bildet under her, When the Day’s Work is Done (1877) er satt sammen av seks negativer.

Mer effektaktig redigering har i vår tid blitt flyttet fra opptak til etterarbeid. Softfilter for å viske ut detaljer som rynker i et ansikt ble tidligere plassert foran linsen på kamera. Nå kan vi gjøre det i etterkant og dermed ha bedre kontroll over resultatet. Men er det dermed mindre «lovlig» å gjøre? Kan man si at et bilder er uredigert hvis man har hatt filter foran kamera og redigert (og dermed juks eller mindreverdig) hvis den samme effekten er oppnådd i etterkant? Etter min mening er det resultatet som teller, og metoden er helt opp til fotografen.

Den som sier at fotografen skal gjengi det han så der og da mest mulig naturlig vil i bunn og grunn bare ha en rent teknisk reproduksjon av virkeligheten, ikke et kunstverk. Men fotografi er kunst like mye som maleri eller andre kunstformer. Når en fotograf vil formidle det han ser vil han ofte formidle noe mer enn bare det rent fysiske og objektive. Han vil ha med hvordan han opplevde det han så. Stemninger, følelser, tolkninger og assosiasjoner han får når han ser motivet. Alt dette er ikke alltid et kamera i stand til å gjengi direkte, så det må gjøres i etterkant. Da er det på tide å ta fram påstanden min igjen:

Et fotografi er et resultat av tekniske og kreative prosesser som samlet kommer til uttrykk i et ferdig bilde.

Det skal altså være rom for fotografens egne følelser, fantasi og tolkninger i et fotografi. Dette mener jeg gjelder alle typer fotografi i større eller mindre grad. Er bildet ment som kunst har man fullstendig frihet, skal det illustrere en nyhetssak i en avis har man ganske lite frihet, men fotografen legger alltid igjen noe av seg selv i et godt bilde.

Ta for eksempel en teknikk som «time stacking«. Denne teknikken skaper fantastiske bilder, men de er jo redigert. Motivet så ikke sånn ut der og da, så dermed skal man ikke lage sånt. Nei, det faller etter min mening på sin egen urimelighet.

En annen sak er at vi alle har forskjellig smak. Noen liker kanskje bilder som ser mest mulig ubehandlet ut, mens andre liker det som er sterkt manipulert. Helt greit. Det gjelder både fotografer og publikum som ser bildene. Vi kan like eller ikke like, men å si at det skal være sånn eller sånn fordi det er fotografi blir helt galt. Kunsten blir å lære seg hvordan man redigerer bildene best mulig for å oppfylle sine egne visjoner. Man kan selvfølgelig bomme. Man kan gjøre ting som uansett ikke ser bra ut. Men hvis fotografen kjenner verktøyene sine, vet hva han vil og får et resultat han er fornøyd med, så er målet nådd. Andre kan like det eller ikke, men feil blir det aldri.

Og bare så det er sagt: Den som vil at sine bilder skal være ferdige med en gang de kommer ut av kameraet uten videre behandling har selvfølgelig også helt rett. Han skal bare være bevisst på at det er sånn han vil ha det. Disse bildene er ikke uredigert, de er ferdigredigert i kamera.

Uansett hva slags kamera du har, enten det er mobiltelefon, billig kompakt, dyrt kompakt, speilrefleks, polaroid eller noe helt annet. Den aller viktigste delen av kameraet sitter bak søkeren og kan ikke kjøpes for penger. Det er fotografens hjerne. Kameraet er bare et verktøy for å formidle noe av det som foregår i hjernen, og det beste kameraet du kan ha er det som du syns formidler dine visjoner best. Mye stor kunst har blitt til med enkle kameraer, og mye skit kommer hele tiden ut av kameraer til titusenvis av kroner. Poenget er å vite hva man vil og å kjenne det utstyret man har med sine begrensninger og muligheter.