Madeira ligger i Atlanterhavet, rett vest for Marokko og rett nord for Kanariøyene. Selv om det ligger langt sør er klimaet behagelig om sommeren. Temperaturen kommer sjelden over 30 grader og det kan gjerne komme en regnskur nå og da. Dette gjør at øya er svært frodig hele året og et paradis for den som gjerne vil reise sørover om sommeren men som plages av den brunsvidde heten i middelhavsområdet.

Skal man bo utenfor hovedstaden Funchal bør man være av den selvstendige sorten og leie et hus eller en leilighet, da det ikke finnes så mange hoteller. Hus og leiligheter i alle prisklasser er det derimot mange av. Vi anbefaler et søk på Tripadvisor.
Leiebil er også et must for å komme seg rundt på øya. Veiene er et kapittel for seg. Inntil for noen år siden hadde man bare smale, snirklete lokalveier som buktet seg inn og ut av kløftene og bratt opp og ned, gjerne hogd inn i en stupbratt fjellside. Et EU-støttet veiprosjekt har imidlertid gjort «vei i vellinga» og nå kan man rekke over store deler av øya på gode, raske veier som for en stor del går i tunneler. Man kommer fort fram men ser veldig lite.
Vi kom til Madeira første gang i juli 2013 for et opphold på drøyt to uker. Vi hadde leid et hus nær landsbyen Prazeres, ganske langt vest på øya, en drøy times kjøretur fra flyplassen. Huset lå ganske høyt, ca 600 moh. Der var det noe kjøligere luft enn nede ved sjøen, hvor den bratte fjellveggen samler opp ekstra varme.

Paul do Mar. Det er varmere der nede.

Vi bodde høyt oppe, med utsikt over havet et lite stykke borte. Bassenget var godt å ha på varme dager.

Et hopp i bassenget kjøler godt.

Et karakteristisk trekk ved kulturlandskapet på Madeira er vanningskanalene, eller levadaene. Disse henter vann høyt oppe i fjellene og leder det ut til alle de små åkerlappene og terrassene hvor folk dyrker sine grønnsaker, korn og bananer. Langs mange av disse er det stier man kan følge i kilometervis.

Levada Nova

Går man langs levadaene utover mot kysten kommer man tett på kulturlandskapet, og man kan treffe på kornbonden på sin lille åkerlapp, som her ved Levada Nova.

Lengre oppe i fjellene går levadaene ofte gjennom skoger av lyngtrær. Dette er 25 Fontes, en kilde hvor vannet kommer ut av fjellveggen på flere steder og samles i en kanal før det ledes ut mot kysten og tørste åkre.

25 Fontes

Turen inn til 25 Fontes er noe kupert. Særlig i starten like ved utgangspunktet Rabaçal går det ganske langt nedover. Og på hjemveien må man opp. Pass på å ha krefter til overs. Stien innover er ofte en smal avsats ved siden av levadaen. Fra tid til annen møter man andre turister, og da kan det bli trangt når det egentlig bare er plass til en i bredden.

På vei mot 25 Fontes

Fra Rabaçal kan man også velge den atskillig lettere turen til Cascada do Risco. Her går vi på en flat, bred sti langs levadaen inn til fossen Cascada do Risco innerst i en trang dal. Ved fossen slutter stien og levadaen fortsetter innhugget i loddrette fjellveggen bak fossen.

Cascada do Risco. Det er lite vann i fossen om sommeren.

Omtrent midt på øya går den eneste gode forbindelsen til nordsiden. Her er det også flere små byer og landsbyer. Det er grønnere og frodigere her, men naturen er hardere, kysten er brattere, og veibyggingen har kommet kortere.

Den ville nordkysten.

En av byene på nordkysten, lengst vest, er Porto Moniz. Her har lavaen formet naturlige saltvannsbassenger. Dette gjør Porto Moniz til den mest turistifiserte byen på nordkysten. Men slapp av, særlig turistifisert er den ikke.

De øverste husene i Porto Moniz klamrer seg fast i fjellsiden.

Skal man til Madeira så må man også før eller siden en tur innom Funchal, om man ikke allerede bor der. Funchal er en ganske stor by, som har alt man kan forlange av en by. En av attraksjonene man må få med seg er markedet. Her er det overflod av frukt og grønt i alle varianter. Ved inngangen kan du kjøpe blomster av kvinner i folkedrakter.

Frukt på markedet i Funchal.

En avdeling av markedet er forbeholdt havets delikatesser. Fisk av alle slag ligger på bordene. En diger tunfisk blir sløyet på gulvet. En av de styggeste fiskene heter espada. Lang og tynn med store, spisse tenner og øyne som tinntallerkener. Det er en dypvannsfisk som er stygg som bare det, men skikkelig god. Det er vanlig å servere den med banan.

Espada

Nede fra havnen kan man ta gondolbane opp til den botaniske hagen som ligger i åssiden ovenfor byen. Man får en fin panoramautsikt på veien. Noen steder svever man like over hustakene til de som bor under. Når man skal ned igjen kan man enten ta gondolbanen eller man kan kjøre de tradisjonelle sledene som ofte ble brukt før i tiden til å komme seg ned bratte bakker.

Gondolbanen går like over hustakene.

Dette var altså for to år siden. I år skal vi tilbake. Madeira har så mye å by på at ett opphold er ikke i nærheten av nok.